Busshistorie

Søvn. Jeg kunne gjort hva som helst for litt søvn. Øyelokkene er tunge som bly og jeg kjenner at jeg strever med å holde de oppe. Aldri mer skal jeg begynne å øve til en prøve kvelden før. Kulda biter som en klegg og jeg hakker tenner raskere enn et luftpressbor knuser betong. Bussen kommer, fem minutter forsinket som alltid. Og er det ikke den samme gamle sitronen som sitter bak rattet. Midtgangen ser ut som en krigssti. Jeg forserer barnevogner, sekker, vesker og en haug med folk. Finner det første og beste, setter meg ned, og sovner. Nesten. Stillheten som senket seg over meg ble brått avbrutt. Skal det ikke være lov å få noe fred her i verden? Maks uflaks at de krøket seg inn på bussen etter å ha vært på teater. Den ene roper til den andre om hvor bra teaterstykket var. Den andre hører ikke hva hun sier, og roper tilbake. Jeg skulle med glede ha spandert et høreapparat på henne. Og slik fortsetter det. Ingen fred å få. Skyt meg…